Den 23. oktober reiste Eyvind og jeg på det som skulle komme til å bli en uforglemmelig tur til Ukraina. Vi reiste som Norges og Ungdomsfabrikkens representanter til en europeisk konferanse om rasisme og diskriminering. Konferansen ble arrangert av det europeiske UNITED-nettverket. Sammen med nesten 100 andre engasjerte folk fra ulike organisasjoner i Europa, bodde vi sammen og holdt workshops og kurs for hverandre i fem dager. Formålet med konferansen var å samle ulike antirasistiske organisasjoner for å utveksle tanker og ideer om hvordan vi kan bekjempe rasisme og diskriminering på en mer effektiv måte. I løpet av de fem dagene fikk vi presentert det arbeidet Ufab gjør i Oslo, samtidig som vi lærte mye om arbeidet til de andre organisasjonene som var der.
Under konferansen ble vi møtt med mange nye opplevelser som satte spor i oss begge. Gjennom disse opplevelsene lærte vi mye som viste oss hvordan mange ting er annerledes enn hva vi er vant til.
Rasisme på ukrainsk
Vi satt spente og ventet på at flyet skulle frakte oss den lange reisen fra Gardermoen til Kiev. Jeg kunne kjenne nervøsiteten i kroppen - ikke fordi jeg er redd for å fly - men på grunn av reisefeber og historiene jeg hadde hørt om dette landet vi var på vei til. Ukraina er et av de østeuropeiske landene som er mest kjent for sine nynazistbevegelser. Hvert år utsettes mange mennesker for grov mishandling på grunn av sin bakgrunn og hudfarge, dette gjelder særlig ikke-vestlige innvandrere og roma (sigøynere). Flere titalls rasistisk motiverte drap blir faktisk registrert hvert år i Ukraina. For min egen del skjønte jeg at denne reisen kunne være en stor risiko på grunn av min afrikanske bakgrunn. Jeg måtte være forberedt på det verste, men på tross av dette lot jeg meg ikke styre av redsel og bestemte meg for å stole på sikkerheten rundt selve opplegget. Man kan tross alt ikke hindre seg selv i å gjøre det man ønsker pågrunn av frykt. Hvor lenge skal man skjule seg for de som driver med rasisme? Vi må tørre å ta et tak i oss selv, stå frem og kjempe for å hindre at slike folk skaper frykt i vår hverdag. Er det en ting jeg har skjønt, så er ikke dette bare en kamp mot disse menneskene, men også en kamp mot oss selv – en kamp for å tøye våre egne grenser og på dem måten hindre at de ikke at setter grensene for oss! Beseirer man denne frykten vil ingen hindre være uoverkommelige...
Stoppet i tollen
Da flyet endelig landet kunne vi kjenne duften av Kiev slå mot oss. Men førsteinntrykket av denne byen skulle vise seg å bli ganske ubehagelig. Det første rommet i flyplassen vi kom inn i var full av mennesker som stod i kø for å komme gjennom passkontrollen. Vi stilte oss bakerst i en av køene. Jeg la merke til at jeg var den eneste afrikaneren i hele rommet. Det må ha vært mellom 100 og 200 mennesker der. Etter å ha stått der en liten stund kom av en eller annen merkelig grunn plutselig en politidame rett bort til meg og ba om å få sjekke passet mitt rett foran alle de andre som stod der – helt uten grunn! Hun spurte ikke Eyvind eller noen av de andre som stod der. Hun så raskt på passet og gikk videre mens vi stod uforstående tilbake. Da vi kom fram til luken fikk vi bare gå en og en. Jeg gikk først mens Eyvind ventet på tur. Tolleren bak luken virket irritert og sur i stemmen. Han så nedlatende på meg og spurte meg noen spørsmål på ukrainsk. Jeg forsøkte å forklare på engelsk at vi skulle på en konferanse, men det virket ikke som om han forstod hva jeg sa. Han reiste seg plutselig opp, gikk ut av luken og signaliserte at jeg skulle følge etter han. Jeg ble ganske nervøs, men gjorde som han sa og fulgte etter han inn på et bakrom fullt av andre tollere. Der ble jeg stående noen minutter mens tollerne bare stod der og snakket og lo. Ingen av dem sa noe til meg og like plutselig som vi hadde kommet, vinket de meg tilbake til luken. Det virket som om hele opptrinnet kun var et påskudd for å få meg til og føle meg uvelkommen til landet deres. Da vi var tilbake i luken, vinket han Eyvind fram også. Vi viste han det samme brevet fra arrangørene av konferansen så han skulle skjønne han at vi reiste sammen. Det var tydeligvis nok og han slapp meg endelig gjennom.
Lignende situasjoner skjedde også på turen tilbake. Politimenn så stygt på meg og tollere stoppet meg stadig og spurte hva jeg gjorde i landet deres. Eyvind måtte flere ganger sitte og vente mens jeg ble fraktet frem og tilbake av tollere som ikke trodde at personen de så på passet lignet på meg. Det hele fikk meg til å lure på om de var plaget med dårlig syn de dagene jeg var på besøk.
Det negative førsteinntrykket av tollvesenet ble bare forsterket da vi rett utenfor flyplassen kom i snakk med en indisk student som bodde i Kiev. Han var veldig hyggelig og hjalp oss med å komme på rett buss og ga oss noen nyttige tips. Et av tipsene var at vi burde være ekstra oppmerksom på politiet fordi mange av de kunne svindle oss for penger dersom de stoppet oss.
Kanye West is in town
Mens vi gikk rundt i byen oppdaget vi hvor forkjellige folkene var i forhold til Norge. Dette gjaldt særlig i oppførsel og klesstil. Nesten alle mennene var kledd i skinnjakker og mørke bukser, mens kvinnene gikk i høyhælte sko. Av alle mennene vi så, var det bare oss to som var kledd i fargerike klær. Sagt på annen måte var vi som ”the two Kanye Wests in town”. I tillegg til de grå og mørke klærne, så folk veldig lite blide ut. For oss virket det som om de stadig ga hverandre sure blikk, samtidig som de ga lite tegn til oss som var fremmede. Kanskje vi bar preg av det dårlige førsteinntrykket fra tollen, men vi ble uansett enige om at mange av ukrainerne kunne trengt å smile litt mer. Det kunne i alle fall ha lettet litt på atmosfæren.
Vi kom ganske sent til møteplassen der vi skulle treffe de andre som skulle på konferansen. Da alle hadde kommet ble vi videre fraktet med buss til det stedet der selve konferansen skulle holdes. Stedet lå et stykke utenfor byen, litt langt ut på landet og ganske omringet av skog. Det tok oss 4 timer å kjøre ditt, men mye av dette skyldtes rushtrafikken rundt Kiev. Underveis fant vi tonen med mange av de andre deltakerne og ble etter hvert kjent med mange. Samtalene foregikk på engelsk. I løpet av den lange turen fikk vi litt oversikt over byen og det må nevnes at trafikken var rene kaoset sammenlignet med Norge. Flere ganger sto vi lenge bom fast før vi kunne kjøre videre.
Da vi endelig kom frem til konferansesenteret, ble vi fordelt parvis på hvert vårt rom sammen med en vi ikke kjente fra før. De neste fire dagene var fulle av program og morsomme aktiviteter. Vi lærte mye om de landene som de ulike deltakerne kom fra, om anti-rasistisk arbeid rundt om i Europa og om forskjellige arbeidsmetoder som blir benyttet av de andre organisasjonene. Alt i alt ga de fem dagene oss mye nytt å tenke på – både på godt og vondt! Vi fikk nye venner fra hele Europa og vi fikk definitivt lyst til å dra på en lignende konferanse igjen.
